 Velkommen til en julekalender utenom det vanlige. Lukene omhandler på ulike vis gledene ved mangfold, langsomhet og gode matopplevelser. Nesten alle luker er laget av et lokallagets medlemmer. Langsomluke 24: Slow pakkepoesi! Gi gaven sin egen bærehank! Hvis mat er gaven Bruk knapper gamle Børst støv av gamle foto Hva kan pakkes? God langsom jul! Takk til alle lokallagsmedlemmer som har vært lukemakere!  silkebånd og håndlaget papir — Foto: Anki Strøm  innholdet trøpes — Foto: Anki Strøm advent, julekalender, 2008, 24. desember, 24/12, luke 24, julaften, pakke, poesi, hjemmelaget, vakker, presang, klippe, håndlaget, papir, silkebånd, knapp, innhold, opphøyelse, gåsehud, Anki Strøm, medlem
Langsomluke 22: Dagbok til en einerbærplukkerskeTekst: Judith van Koesveld Smaken setter seg langt ned i kjeven, og kan egentlig ikke sammenlignes med noe som jeg har smakt før. Det eneste jeg er sikker på er, at dette faller inn under kategorien karamell, av den voksne sorten. Og det andre som er klart, erat dette må være en ekte smak; ikke noe kunstig. For smaken sitter lenge, og utvikler seg over tid, i forskjellige retninger. Siden det er en lang jakt etter råvarer, for å nå frem til denne smaken, kaller jeg dette godteriet internt for ”jegerdrops”. Men fra gammelt av kalte de det for ”treak” (uttales: tre-akk). Det begynner i oktober, at jeg endevender alle einerbusker, som kommer i min vei. Jeg vet om noen steder der jeg inspiserer først, der jeg husker fra siste år, at det var mange grønne bær. Det tar 2 år for einerbærene å bli modne: det første året er de grønne, og det andre året blir de blå. Bærene sitter ofte på undersiden av kvistene, slik at jeg blir nødt til å løfte på greinene. Ikke sjeldent har forbigående kommentert min noe merkelige oppførsel, og spurt, om jeg har mistet noe. En annen gang kan de se meg halvveis sittende under en busk, med en bøtte mellom knærne, som om jeg skulle melke. Det vekker ikke mindre undring – om krøkebærene henger så høyt i år…? De siste dagene jeg plukket i år, var i slutten av oktober. Da var jeg ute en time etter soloppgangen, og siden jeg skulle utnytte dagen, holdt jeg på så lenge til jeg ikke kunne se ”bær for øyne” lenger. Interessant var det å merke hvordan fargene forsvinner, etter hvert som lyset avtar. Da hadde det vært bedre å plukke tyttebær, for de er litt lenger synlig i skumringen. Senere om kvelden derimot, når jeg skulle legge meg, dukket einerbærene opp igjen, men nå for det indre øyet! Da skulle jeg ha ønsket å kunne viske dem vekk. Men jeg må innrømme, at de var av de fineste, med en blåfarge, som om noen hadde pustet litt rimfrost på dem, og store som plommer… Når da dagene blir for korte og for kalde til å plukke, ut i november, starter den lange prosessen med å forvandle disse bærene til karameller eller lakris. Først lages det en låg, som skal kokes inn til en seig sirup. Det går mange timer med koking, og mange liter væske, som går opp i luften. Helt til slutt kokes sirupen inn med fløte, melk og sukker, helles ut, og rulles til stenger, som en slags knekk. Hele denne lange prosessen fra plukking, rensing, og innkoking avsluttes med en hektisk halv time, hvor jeg bestandig får litt hjertebank. For om jeg ikke ruller fort nok, eller ikke tar den innkokte sirupen i rett tid fra komfyren, kan alt bli ødelagt i siste liten. Jeg husker en gang jeg helte den ferdig innkokte sirupen ut på bakepapir. Hadde det bare vært bakepapir; for massen hadde inngått en evig forbindelse med matpapiret… Å putte en liten bit tre-ak i munnen kan sånn sett være noe mer enn bare å smake på noe godt – den er knyttet til en hel rekke ”einerbæropplevelser”. Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Judith!  einebær  lakris
Langsomluke 21: På Lofotjakt Lofotpostei Hvor mange Lofot-relaterte matprodukter kan jeg finne på 10 minutter i et av hovedstadens nyeste supermarkeder? Vel, ingen grunn for dere å sjekke det ut. Jeg tok med mobilkameraet i felten og fikk et bilde av stoda. Svar: 9 Lofotrelaterte produkter – og 2 ganske tvilsomme; Nordlandspils og Vesterålens Fiskeboller. Trykk på billedkarusellen for å se hvor mye Lofoten jeg fant i Oslo. (Trodde jeg skulle finne mer. Oppfordrer alle andre med mobilkamera til å laste opp sine funn.) God jul! *Dagens lukemaker er lokallagsmedlem Espen.Gikk du glipp av noen kalenderluker? Du finner alle åpne luker her!*
Langsomluke 20: Deilig diddeli-daddelFor meg (og generasjoner før meg) hører tørkede dadler julen til. Jeg vet, spranget er stort, fra ørken og solsteik til mørk og kald Nordlandskyst. De er mørke, de er klissete, de er møre der de smelter i munnen: du lener deg tilbake og smatter fornøyd til den enkle, langsomme gleden. Men… det er rom for opphøyelse av daddelen! Her følger fremgangsmåte for 24 munnfuller av uforglemmelige, enda mer klissete, bacon-omfavnede himmeldadler! Jeg har en snikende følelse av at denne retten har en sterkere appell til mannfolka – enn andre tradisjonelle julesøtsaker.
BACONDADLER MED SIRUPSFLØRT 24 stk
Smaker best samme kveld. Men det er tvilsomt de ikke er oppspist før du får sagt nisse! Jeg har hørt at litt parmesan også kan snikes inn i daddelen.
Dadler inneholder forresten mye tannin – eller garvesyre – som har en rensende effekt for magen. Tannin renser og forfrisker også munnen når du spiser fet kjøttmat. Ikke så dumt i jula, i kombinasjon med rensende fiken… som kan fylles med salt ost… Nam! Gikk du glipp av noen kalenderluker? Du finner alle åpne luker her!advent, julekalender, 2008, 20. desember, 20/12, luke 20, oppskrift, julegodt, Midtøsten, dadler, bacon, sirup, kameler, tannin, fordøyelse, himmelsk, jul, tradisjon, opphøyelse, appetittvekker, mannfolk, mint, smak, Anki Strøm, medlem
Langsomluke 19: Erindringer Tekst: Rudolf Boy Rist Helt fra vi var helt små, hadde vi våre plikter i huset; oppvask, hente melk, brensel, gå ærender, barbere bestefar etc… Like før jul fikk vi utbetaling av lønn som skulle gå med til å kjøpe julegaver. Etter tur måtte vi inn på pappas kontor der vi fikk utlevert ordentlig lønningskonvolutt som var utfylt med inntekt og trekk, og klistret igjen med penger inni. Typisk lønningsoppgave var: brutto årslønn Kr 2400,- div utgifter som kost og losji, klær og skotøy etc samt siste post: ulydighet, dersom denne posten lød på Kr 50,-, ble det null utbetalt. Typisk ”ulydighet” kunne bli Kr 27,73 og dermed utbetalt Kr 22,17 til julegaver. Vi måtte så kvittere for mottatt beløp, og det var ofte for lite i konvolutten;- hadde vi kvittert uten å telle først, fikk vi aldri det som manglet; alt skulle være en lærepenge, og vi lærte nok ganske fort. Ennå teller jeg mottatte penger mens jeg står i kassen, for å forsikre meg unødig diskusjon hvis det gjøres feil! Så var det å kjøpe julegaver til bror og venner, mens vi for det meste laget noe til foreldre og besteforeldre, da budsjettet var lavt. Så kom julaften først med lys på gravene til famile, og siden med lutfisk midt på dagen og enten reinsdysteik (norsk) eller and/kalkun (dansk) og riskrem til dessert på kvelden. Alt bearbeidet hjemme der alle bidro med sitt. Vi laget talglys og pepperkaker sammen med mamma, og hadde absolutt følelsen av at vi var med i forberedelsene. Da julen ringte inn, var vi alle samlet i stua med pyntet juletre og ganske bra med gaver under treet. Før vi gikk i gang med gavene, leste pappa juleevangeliet, og det ble sunget et par sanger;- alt – alt for slow for oss. Før vi så begynte på julegavene måtte en av oss gutter unnskylde oss og gå ut en tur! Etter noen minutter banket det hardt på studøra og inn kom en liten nisse og spurte om det var noen snille barn? ;- og jammen hadde den også med en liten sekk med flere gaver. De som var igjen sa at det var to snille barn, men en var ute en tur. Nissen ga da den som var igjen en hard pakke, ønsket GOD JUL og måtte dessverre videre. Like etter kom bror min inn og spurte forbauset om nissen hadde vært her? Vi kunne så gå i gang med gavene, men det var langt fra ” å brøyte seg rydning”. Hver presang måtte åpnes forsiktig, innpakningspapir og bånd måtte legges pent sammen, og liste over fra/til hvem føres. Dermed ble også dette vel slow for oss, men også mer spennende, og de gamle kunne slappe av og ta seg inn før gang rundt juletreet og julesangene… Deretter var det mat og drikke, og vi kunne være oppe så lenge vi ville. Første juledag var vi i kirka, og måtte ellers holde oss inne helt til andre juledag som skikken var da vi vokste opp. Dette julaften opplegget ”gikk på skinner” så lenge vi bodde hjemme, og selv om det var ting som irriterte oss mye, og som ikke er ført videre i vår egen julefeiring, sitter vi igjen med gode minner fra en slow og disiplinert julefeiring… God Jul! *Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Rudolf Boy Rist!Gikk du glipp av noen kalenderluker? Du finner alle åpne luker her!* Langsomluke 18: Når en pepperkakebaker bakerTekst: Anne Karine Statle Hvert år inviterer jeg to tantebarn på pepperkakebaking hjemme hos oss. For en god stund siden kom tantebarna og lurte på om de skulle få komme i år også – og som de gledet seg. Det er som regel den tredje helga i advent og også i år. Men det er ikke for sent å bake pepperkaker enda! Hvert år må ungene tegne og beskrive hvordan årets pepperkakehus, eller borg – for det er som regel det, skal se ut. De fire jentene legger sin flid i hvordan kreasjonen skal se ut. Så mens jentene lager pepperkaker prøver jeg etter beste evne å overføre tegninger til pepperkakedeigen. I år var jeg forberedt. Datteren min på 9 år fikk i oppgave å lage deigen. I år skulle vi virkelig slå til å ha nok deig til alle. Hun lagde 1.5 stor porsjon på fredagen. Da lørdagen kom ble det meldt et sørgelig avbud. Ungene lå sjuke på sofaen og var oppriktig lei seg for at de ikke kunne komme. Dermed ble det bakt og bakt og det ville nesten ingen ende ta. Det ble pepperkakemenner, damer, sauer, fisker, stjerner, hjerter, høner, you name it. – Og vegger til en borg med tårn og en jomfru i nød. Ungene holdt ut til the bitter end og var kjempeflinke! Jeg synes at pepperkaker smaker best nystekte. Og med all den deigen vi hadde laget måtte det bli mange pepperkaker. Jeg inviterte naboer og venner til smaking! Og før vi var ferdige strømmet det på. Og det var så trivelig å få besøk. Halvparten av pepperkakene ble spist opp, så nå er det en passelig porsjon igjen til jul! Borgen som ble lagt for seg selv i en langpanne i påvente av å bli montert, ute av rekkevidde for små barnehender, ble knust av en ledning som datt ned. Det var ikke ungene, men gubben som ble litt lei seg for ulykken. Her følger en god oppskrift til pepperkakehus og figurer:
Noen tips: Det er lurt å kjevle hussider ut på bakepapiret. Det er også lurt å tørrsteke hussidene så de blir litt svidd. Da holder veggene seg godt og lenge. Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Anne Karine! Langsomluke 17: KvilepulsTekst: Kent Olsen Nu e julerushet godt i gang og eg gleda meg veldig tel og kom heim tel jul. Det e litt rart at når man e borte så ønska man seg heim, men etter ei uka eller to heime så ønska man seg bort! Kanskje e det sånn det e meininga at det skal vær før oss som e litt rastlaus. Det e mange ting man gleda seg tel med jula, eg før min del gleda meg bære en ting. Min perfekte jul e hjemme med familien, når man jobba i restaurant blir det litt kjedelig og gå ut og spise, man legge så fort merke til små detaljer, klara liksom ikke og slapp heilt av. Sammen med familien min kan eg slapp av, der finnes ingen regler for hvordan ting skal vær! Det e også nåkka med den heimlaga maten som man voks opp med. Uansett ka man spis og smaka, kan man bestandig si at “mors er bedre”! Og da kan det jo ikke bli verre tel jul, då står alle på for at alt skal bli perfekt! Og det bli det som regel. Maten main får i jula spis man bære en gang i året og det e nok nåkka man gleda seg tel alle sammen! Julemat er et resultat av generasjoner, tradisjoner og livsstil. Så eg kan trygt si at eg kommer fra en Slow familie. Så vest du e sånn som meg, som verkelig trives i med den stæmninga man finn i jula, så vil eg på det sterkaste anbefal dåkk og introduser litt slow i hverdagen! Det bli kanskje ikkje julestemmning men jul e nok en gang i året. Men god mat og gode venna kommer man langt med! La det vær det nye i det nye året! En slow aften nå og da, bere sånn før kvilepulsen sin skyld! Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Kent Olsen. advent, julekalender, 2008, 17. desember, 17/12, luke 17, mas, stress, julebord, hjemlengsel, kvilepuls, ro, hvile, Kent Olsen, medlem
Langsomluke 16: KveiteTekst: Britt-Jorunn Solbakk Det er en gammel tradisjon at det spises kveite til jul. Noen spiser den sågar som julemiddag på selve julekvelden! Det er også et gammelt ordtak som sier at om du ikke får tak i kveite til jul så må du sitte på nausttaket og skjemmes til spott og spe for naboene. Kveita kommer i alle slags størrelser fra veldig liten til veldig stor – det finnes til og med noen som mener at den riktige kveitesmaken ikke kommer fram i fisken før den er 50- 60 kilo stor. Meninger om kveite er sikkert like mange som det finnes folk; noen liker den kokt og noen foretrekker stekt og om du koker den skal du foreksempel ikke ha eddik i vannet du trekker fisken i, fordi dette gjør den tørr. For mange er selve høydepunktet – hva kveitemiddagen gjelder – å slurpe fiskefettet den inneholder. Om du er ute etter fettet skal du vite at en stor fisk nødvendigvis ikke trenger være feit. Det er altså ikke størrelsen det kommer an på her. Vel, uansett om du liker kveite kokt eller stekt, feit, liten eller stor er det ingen grunn til å sitte på nausttaket denne jula. Det er lite fisk i Vestfjorden, men de store båtene leverer til land, så det er fullt mulig å få seg en “bette” nydelig fisk til jul! Server med avkokte gulrøtter, smelta heimsmør, mandelpotet og rømme. Velbekomme! Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Britt-Jorunn. Langsomluke 15: Julegløgg på 1-2-3Tekst: Per Christian Ingen ting er vel bedre enn hjemmelaget gløgg? Her er i alle fall oppskriften:
Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Per Christian.
Langsomluke 14: Korsfest et Lofotlam Korsfest korsfest Du trenger:
Vent til vinteren er over og sommeren er på hell. Finn deg en lun Lofotstrand. Ta frem lammet. Fjern hodet. Sprett opp buken fra bryst til ende. Fjern innmaten og brekk opp rygg og ribbein slik at skrotten blir flat. Tre lammet på et kors av armeringsjern. Ett jernlangs ryggraden og to på tvers ved armer og bein (Se youtube-klippet i bunnen). Bygg en sirkel av kullet, og plant korset med lammet i midten. Flammene skal være en halvmeter unna kjøttet. Får du ikke tak i argentinsk kull må du ha annen ved med mye garvesyre. Så begynner jobben. Det er nå du får igjen for å være av den rolige treige Slow Food-sorten som digger suget i dansende glør. Sett deg på en stein, se ut mot havet og pirk i bålet. Sakte men sikkert vil røyken sette smak på kjøttet og glørne bryte ned strukturen i lammemuskulaturen. Begynn om morgenen, slik at kan spise utpå kvelden. Nøkkelen til suksess er å kontrollere flammene. Når flammene ser triste ut, mater du dem med ved. Blir flammene overglade kalddusjer du med vann. Jo lengre tid lammefettet bruker på å smelte inn i kjøttet, desto bedre blir smaken.
Bonuskuriosa Dette kan være den ultimate fusion-retten – der alle verdens lammeregioner smelter sammen. Da walisiske sauegjetere emigrerte til Amerika dro de så langt sør at de fant igjen det kalde surværet de kjente fra Wales. På de forblåste svabergene i Patagonia møtte de nakne ildlenderne rundt småbål. Det var kanskje disse indianerne som lærte gjeterne å grille lammene på Slow Food-vis over quebarcho-ved. Ildlenderne var en underlig gjeng, og beviset på at “vi alle ikke er like inni”. Grunnen til at ildlenderne gikk nakne i uværet var at de ikke frøs. Og de frøs ikke fordi de hadde noen grader høyere kroppstemperatur enn oss andre. De var genetisk veldig ulike andre indianere, og noen forskere tror ildlenderne egentlig var emigranter fra Australia som nådde landet tusenvis av år før indianerne kom via Beringstredet. Nå er det for sent å spørre dem. Den siste fullblods ildlenderen døde av hjerteattakk for 10 år siden. Så det er i denne lille matretten bak luke 14 i Slow Food Lofotens julekalender at verdens tre store lammeregioner møtes – Australia – Patagonia og Lofoten. Dette er en rett som har tatt tusenvis av år utvikle. Nyt hver kilo. Gikk du glipp av noen kalenderluker? Du finner alle åpne luker her! advent, julekalender, 2008, 14. desember, 14/12, luke 14, asado, argentina, lofotlam, korsfest, Espen Systad, medlem, Oslo
Langsomluke 13: Lussekatter lyser opp i mørket Santa Lucia (Del Cossa) Tekst: Siv-Hilde Lillehaug Den skjønne Lucia ble født på Sicilia ca år 283. Hun sverget på at hun skulle forbli jomfru hele sitt liv. Historien forteller at hun led martyrdøden i 304, drept av en forsmådd frier. I Italia, nærmere bestemt Roma ble Luciafest, lysets fest ble innført allerede ca År 500. Lucia Langnatt, årets lengste natt, ble flere steder i Norge feiret fra i middelalderen, men da var det til minne om Magnus Orknoyjarl, og da under navnet Mongsmesse. Etterhvert ble disse to, i utgangspunktet ulike feiringene, smeltet sammen til det som vi i dag kjenner som Luciafeiringen. Vår form for Lucia feiring kommer i hovedsak fra Sverige, og kom ikke til Norge før i etterkrigstiden. Mange av oss har sikkert som barn blitt fortalt at det var farlig å bevege seg utendørs denne natta, for da var Åsgårdsreia på ferde. De døde herjet denne natta, og det var ikke trygt å være ute, kanskje savna de noen av sine kjære og ville hente dem. Da er vel dagens feiring med barnehage- og skolebarn i opptog med en vakker Lucia med lysekrone fremst, og alle hennes terner og lysgutter i prosesjon betydelig hyggeligere. Både for dem som får kle opp små forventningsfulle barn og for dem som får besøk av disse.
Ofte har barna med seg Lussekatter. Lussekatter er symbolet for en gave fra Jesus, De er farget med safran for å få en lysende farge som skulle skremme bort de onde, som var djevelen i en katts skikkelse. Tradisjonen med Lussekatter er en tradisjon med opprinnelse fra Tyskland. OPPSKRIFT PÅ LUSSEKATTER
Stekes midt i ovnen på 225°C.
Takk til dagens lukemakere, lokallagsmedlemmer Siv-Hilde og Anki! Langsomluke 12: Inspirerte Vesterålen!Tekst: Ivan Ellingsen Min luke inneholder tanker og visjoner om hvordan jeg som faglærer kan bidra til å motivere våre elever, til å ta vare på og videreutvikle våre lokale retter og mattradisjoner. Etter den unike opplevelsen jeg hadde på ” Terra Madre” og ”Salone Del Gusto”, vil jeg prøve å bidra til større aktivitet i vårt lokalmiljø sammen med elevene. Vi vil prøve å bidra i enda større grad ved ulike mat og kulturarrangementer i vår region, der fokuset er å jobbe med lokale råvarer og produsenter. Slow Food er et levende bevis på at inspirasjon, kunnskap og matglede lettere kan deles når man er i et fellesskap. Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Ivan. | |||||||||||||||||||||
medlem
Nyeste kommentarer