Tekst: Judith van Koesveld

Smaken setter seg langt ned i kjeven, og kan egentlig ikke sammenlignes med noe som jeg har smakt før. Det eneste jeg er sikker på er, at dette faller inn under kategorien karamell, av den voksne sorten. Og det andre som er klart, erat dette må være en ekte smak; ikke noe kunstig. For smaken sitter lenge, og utvikler seg over tid, i forskjellige retninger.

Siden det er en lang jakt etter råvarer, for å nå frem til denne smaken, kaller jeg dette godteriet internt for ”jegerdrops”. Men fra gammelt av kalte de det for ”treak” (uttales: tre-akk).

Det begynner i oktober, at jeg endevender alle einerbusker, som kommer i min vei. Jeg vet om noen steder der jeg inspiserer først, der jeg husker fra siste år, at det var mange grønne bær. Det tar 2 år for einerbærene å bli modne: det første året er de grønne, og det andre året blir de blå. Bærene sitter ofte på undersiden av kvistene, slik at jeg blir nødt til å løfte på greinene.

Ikke sjeldent har forbigående kommentert min noe merkelige oppførsel, og spurt, om jeg har mistet noe. En annen gang kan de se meg halvveis sittende under en busk, med en bøtte mellom knærne, som om jeg skulle melke. Det vekker ikke mindre undring – om krøkebærene henger så høyt i år…?
Når jeg da har funnet de beste stedene, som er gjerne ut mot havet, der einerbuskene vokser mellom fjellrabbene, så er det bare å vente på en tørr dag, helst med litt sol, og uten frost. Og når dagen inntreffer, er det bare å organisere seg av gårde så fort det går.

De siste dagene jeg plukket i år, var i slutten av oktober. Da var jeg ute en time etter soloppgangen, og siden jeg skulle utnytte dagen, holdt jeg på så lenge til jeg ikke kunne se ”bær for øyne” lenger. Interessant var det å merke hvordan fargene forsvinner, etter hvert som lyset avtar. Da hadde det vært bedre å plukke tyttebær, for de er litt lenger synlig i skumringen.

Senere om kvelden derimot, når jeg skulle legge meg, dukket einerbærene opp igjen, men nå for det indre øyet! Da skulle jeg ha ønsket å kunne viske dem vekk. Men jeg må innrømme, at de var av de fineste, med en blåfarge, som om noen hadde pustet litt rimfrost på dem, og store som plommer…
Denne høsten fikk jeg plukket hele 100ltr med einerbær, inkludert et helt korps av alle slags edderkopper, som åpenbart også har et spesielt forhold til einer, om enn på en annen måte enn jeg.

Når da dagene blir for korte og for kalde til å plukke, ut i november, starter den lange prosessen med å forvandle disse bærene til karameller eller lakris.

Først lages det en låg, som skal kokes inn til en seig sirup. Det går mange timer med koking, og mange liter væske, som går opp i luften. Helt til slutt kokes sirupen inn med fløte, melk og sukker, helles ut, og rulles til stenger, som en slags knekk. Hele denne lange prosessen fra plukking, rensing, og innkoking avsluttes med en hektisk halv time, hvor jeg bestandig får litt hjertebank. For om jeg ikke ruller fort nok, eller ikke tar den innkokte sirupen i rett tid fra komfyren, kan alt bli ødelagt i siste liten.

Jeg husker en gang jeg helte den ferdig innkokte sirupen ut på bakepapir. Hadde det bare vært bakepapir; for massen hadde inngått en evig forbindelse med matpapiret…

Å putte en liten bit tre-ak i munnen kan sånn sett være noe mer enn bare å smake på noe godt – den er knyttet til en hel rekke ”einerbæropplevelser”.

Takk til dagens lukemaker, lokallagsmedlem Judith!
Gikk du glipp av noen kalenderluker? Du finner alle åpne luker her!

einebær

lakris